Tilbake til Hovedsiden

Referat fra Skillingmark-turen 27. mai 06

Tre spente jenter satte seg i bilen og kjørte fra Sarpsborg til Skillingmark en tidlig lørdagsmorgen i mai. Sola skinte og fuglene kvitret og alt lå godt til rette for en spennende og opplevelsesrik tur til Sveriges mest hjemsøkte gård. Ingen av oss har kjent hverandre lenge, men praten gikk lett i bilen, og mens vi nærmet oss grensa, kjente vi speningen økte. Like før riksgrensen så vi en flott falk som satt i toppen av ett tre og titta ned på oss, og på grensen kunne vi se en mektig ørn fly over oss. Føltes som at det var ett slags tegn fra oven, ett slags løfte om at vi skulle få en fin opplevelse.

Etter å ha klart og kjørt forbi innkjørselen, og tatt en vareopptelling på tannhjulene i bilen kjørte vi inn på Skillingmark, Hembygdsgården. Tror alle følte en slags andakt da vi ankom, og den ble bare forsterket da vi steg over dørstokken og inn i huset. Andani følte med en gang en slags trykkende følelse over hodet, og luften var litt tyngre der inne. Det luktet gammelt hus, og det var overraskende kaldt der inne, til tross for antagelig rundt 20 plussgrader ute.

Vi gikk først inn i stua, og noe av det første som skjedde etter at vi hadde tatt en del bilder var at klokka begynte å gå av seg selv. Vi tok oss en titt gjennom hele huset, og endte opp nede i stua igjen. Der lå det ett par søkepinner som vi ikke klarte å holde fingrene unna. Det gikk ikke lenge før vi fikk utslag på pinnene, og det var ikke bare en i huset for å si det slik. Etter å ha prøvd pinnene i stua, gikk vi ut og kikket ned i kjelleren og gikk en tur ned i fjøset. Da vi var på vei ut av fjøset utbrøt Gaia at det hadde vært fint med noen søkepinner nå! Ikke før hadde hun sagt det før hun rett og slett gikk seg på noen gamle paraplyspiler! Disse laget hun og Andani søkepinner av, og de fungerte, selv om de ikke var helt runde i formen eller helt jevnlange. Med disse utforsket vi så matkjelleren ved fjøset, og senere resten av huset.

Litt pauser måtte vi ha, for det ble rimelig intenst innimellom. Det kunne vi alle merke da vi ”snoket” rundt i skuffene og så på bildene som lå der. Da begynte pinnene å virkelig reagere, og det føltes virkelig som at det var noen som ikke var helt fornøyd med det vi gjorde. På rommet der dødssenga lå, ble det også til tider meget intenst. Og det er jo ikke så rart når man tenker på hva folk må ha opplevd der tiden før de visste de skulle dø.

På veien hjem kom også søkepinnene i bruk, vi måtte jo teste at de visste veien hjem for oss. De gjorde det stort sett, men hadde andre forslag til kjøreruter, enn det vi hadde tenkt!

En fin og opplevelsesrik tur som gjerne gjentas, men da SKAL det være overnatting!

Hilsen: Juvelina, Gaia og Andani

Tilbake til Hovedsiden